Diktet "Vær utålmodig menneske" er skrevet av den norske forfatteren Inger Hagerup i 1947, like etter at andre verdenskrig tok slutt. Meningen med diktet var at det skulle være en oppfordring til å ta tak i problemene fra krigen og skape en god fremtid. Og når jeg leser dette diktet legger jeg fort merke til at humanismens mange verdier kommer fram.
Allerede i en av de første linjene skriver Hagerup en liten, men veldig sentral og viktig setning innen humanistisk tankegang. Humanetikere setter mennesket som det høyeste. De tror på det gode i hvert menneske og mener de er herren over seg selv. Setningen i diktet jeg refererer til er: "Jeg vil." Det er to korte ord som forteller veldig mye om hva humanismen står for. Hva enkeltmennesket kan få til med troen på seg selv, uten innblanding av en gud, prest eller liknende.
Videre i diktet fortelles det om at vi må se fremover og skape en bedre verden. Inger Hagerup skriver ikke noe negativt om menneskers dårlige handlinger - som andre verdenskrig. Nei, hun skriver kun positive ord om det gode som er i mennesket. Ondskap som gjør andre mennesker vondt er bare fornuft og kunnskap som ikke helt er utviklet. Hun mener vi må se fremover og bruke våre egne veier til å skape en bedre verden.
"Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn. Men dette vet vi, at vi er med på å skape det evige livet, skape det ondt eller godt." Ingenting er forutbestemt for mennesket. Alt vi gjør, alt vi vil, kan vi få til. Det settes ingen grenser for hva som er oppnåelig for mennesket i humanismen og vi er selv skaperen for våre liv. Ingen kan bestemme hva du skal bli eller hva du skal gjøre, verken på godt og vondt. Gode handlinger fører til en bedre verden, mens dårlige handlinger krig og elendighet.
Da Inger Hagerup skrev dette diktet, hadde verden vært vitne til store tragedier, vold og bruk at våpen. Ikke minst opplevd at alt de en gang hadde var blitt senket til grusen, hjem var sprengt eller satt fyr på, dyr hadde dødd av flere årsaker og masse, masse mer. Selv syns jeg det er helt umulig å skulle forestille seg hvordan det var på den tiden. Hva om alt jeg visste om, kjente til eller eide hadde blitt tatt fra meg? Jeg hadde ikke visst hvordan det å gå tilbake til hverdagen skulle blitt. Ingen ting var som før.. Hva skulle jeg gjort? Inger Hagerup kommer, igjen, med en vis setning om akkurat det. "Livet er ikke bare hus og mat og penger." Det gir så mye mening. Vi lever i en materialistisk verden. Alt jeg kommer på her jeg sitter er jo hvordan jeg skulle klart meg om jeg hadde levd under og etter andre verdenskrig. Hva annet vet jeg om? Vi lever i 2012, tenk alt vi har oppnådd og hva vi setter pris på nå enn det de gjorde før. Kjærlighet og lettelsen over at krigen var over var store motivasjonskilder for nordmenn og folk flest i hele verden. Dette brukte de til å bygge opp landene sine igjen og har ført oss til hvor vi står i dag.
Hun mener vi må jobbe raskt og tenke positivt (og gjøre de riktige valgene) for det er vi som bestemmer hva slags sted jorda er å bo på.
